Trans Harangervidda seilas 2004: Kent og Ole forteller

From Bkk

Til årets seilas stilte Kent og Ole med blodtrimma 7,3 og 12m2 Frenzyer, aggressiv innstilling og full Fylkesmannsforakt. Årets arrangement var løselig organisert pr email og sms i siste liten da tidligere primus motor Morten Svatun hadde valgt å ta sine seilturer på permanent basis til annen lokasjon. Derfor ble årets THS startet med en minnemarkering på Sønstevann før selve starten gikk.

Var en god gjeng som møttes på Sønstevann og rigget opp dragene i tradisjonell THS vind, nemlig helt på kanten alt for lite.... Starten ble nå gjennomført og det var akkurat nok til å pumpe seg avgårde. Kentern og jeg trakk ganske snart oppover i fjellskråningene ovenfor vannet og det skulle vise seg å være et lurt valg. Her plukket vi etterhvert opp litt bris og fikk en fin, om enn litt kronglete, seilas i fjellsidene ovenfor sønstevann. I passet over til Mårbu var det noen vindhull igjen. Ole dumpet midt oppi et av disse mens Kent holdt seg høyt og hadde akkurat nok vind til å holde kiten i luften hele veien. Ole pakket faktisk sammen og gikk ca 1 km før det igjen var nok vind til å seile videre. Kent hadde da tilsleipet seg et lite forsprang som han holdt helt inn til Mårbu hvor han kom inn som førstemann med noen minutters margin. Ole glei inn som nummer to og ikke langt etter kom Eivind. Eivind fortjener nesten spesiell omtale. Mens de andre stiller med feite pudderski, randobindinger og depowerkiter stiller Eivind med gamle tapede fjellski og jojo ET drage fra sportens barndom. Seile det kan han derimot og gir oss skikkelig pes....

På Mårbu blir vi varmt mottatt, betjeningen fyrer opp stekepanna og lager speilegg til oss, koker kaffe og disker skikkelig opp. (Ikke ofte de får besøk av folk med slalomski og hjelm...)Etter en en super lunch og finner snart ut at vi må videre. Legger igjen beskjed i hytteboka om at turen videre går mot Heinseter. Mens vi rigger opp igjen (Kent, Ole og Eivind) begynner resten av feltet å ankomme. Vi får såvidt vekslet noen ord med Ragnar & co før vi pumper oss nordover i en liten fis av en vestlig bris. Allerede gjennom første pass møter vi imidlertid bedre vindforhold. Faktisk blir det ganske friskt. Jeg passerer Kent idet han skriker "nå må jeg rigge ned 12'eren, dette er sinnsykt" og seiler selvfølgelig videre fordi jeg er mange ganger tøffere enn toget. Det var ikke lurt !! En km lenger fremme er det jeg som ligger på bakken, tviholder på leashen og lurer på hvordan i helvete jeg skal få kiten ned.... Det gikk nå på et vi og med 7ere suser vi videre i frisk-som-faan seilas mot Heinseter. Terrenget er variert og tildels ganske ruskete med kampesteiner som stikker opp av snøen. Vi kjører full gass med GPS og dødsforakt og begge vil først til Hein. Blir noen spektakulære tryningser på veien men ved fire tiden så sliter Ole seg inn til Heinseter noen minutter foran Kent. Eivind noe etter, men imponerende med tanke på utstyret. Vi vurderer å seile videre til RV7 for å ha krysset vidden på en dag men finner ut at vi egentlig er ganske slitne og at det begynner å bli litt for seint. Dessuten så høres middag og pils ut som et godt alternativ... På Heinseter er de første påske-østlendingene ankommet, og hytta er full av skravlende, dritfulle snobber med merke-anorakker og stygge luer. Vi tar 5-6 pils og kryper til køys.

Ingen andre kom seg til Heinseter lørdagen, så søndag morgen er det bare oss tre på startstreken. Eivind har fått limt og teipet skiene (igjen...) og vi har en glimrende sørvest i ryggen på veien nordover mot RV7. Vi parkerer dragene sånn ca kl 11, hiver albuene over kontrollbaren, og spiser sjokolade og sendere SMS-er, mens GPS-en viser ca 30 km/t hele veien. Vi gidder ikke å stoppe på Halne eller Fagerheim og suser isteden rett til Krekja hvor vi ankommer 30 minutter (!!) etter at vi drar fra Heinseter. Da var vi over vidda.... Siden det fremdeles bare er søndag morgen tar vi en kvikk lunch, spenner på oss skiene igjen og setter kursen mot Tuva. Nå begynner det å blåse ganske friskt. Vi seiler 7m2 og det river godt. Eivind må tilslutt gi seg pga brukne ski og røkne liner. Kent og Ole suser videre mot Tuva med vinden rett imot. Ble noen hundre krysslegger i dårlig sikt og på slutten er det bare såvidt vi klarer å holde fast i kitene. Kiten løftet oss rett opp hver gang vi slo, selv med 15 kg sekk på ryggen...Kent er veldig fornøyd med at Ole overtalte han til å la 5'eren ligge igjen i bilen  :-) GPS-ene viser at vi har brukt 47 km på å bevege oss 17... Etter litt dramatikk ved nedlegging av kitene utenfor Tuva (Ole måtte nødlande kiten rett i utadassveggen, og Kent siktet inn kiten og styrtet den rett i trynet på Ole) , får vi oss en velfortjent lunch. Vi rigger opp 7'erene igjen, som trekker oss rett opp bakken fra Tuva... og sprinter siste stykket ned til Ustaoset. Seiler HELT til stasjonen hvor to rimelig blide og fornøyde karer konstaterer at 139km er seilt på 36 timer. Det viser seg så at både vidda og Aurland-Hol er stengt (pga uvær...), og vi må ta den lange veien over Hemsedalsfjellet, hvor vi i tillegg må vente 3 timer pga et vogntog på tvers i og utenfor veien. Ikke særlig stive i beina dagen etter...

Så hvem vant THS04 ? Tror det er riktig å kalle det uavgjort, men det er iallefall ingen tvil om at det var BKK som seilte fortest og tøffest denne gangen. Resten av gjengen stod ved disse tider sånn ca jevnt fordelt utover vidden, men deres historier ligger i et annet innlegg.

Love & Peace

Ole & Kent

PS få med deg Trans Harangervidda seilas 2004: Alle de andre forteller